Topp tur på Ruten

Vi ser på det hver dag. Ruten. Tidlig i januar snek sola seg søvndrukkent opp bak ryggen på vestsiden av fjellet mens vi spiste frokost. Nå står den høyt opp over fjellet på motsatt side av dalen lenge før vi rekker å spise. Vi må jo opp dit. Først tenker vi at det er en tur for de voksne, etter noen uker tenker vi at det kanskje er en tur for en av oss sammen med de to største. Den nest siste dagen i februar tenker vi at vi kan vel prøve med hele gjengen? 

 Ruten (1516 moh.) sett fra hytta

Ruten (1516 moh.) sett fra hytta

Det hender det slår meg at man har skremmende stor påvirkning på egne barn. Som om det er den naturligste ting i verden tråkker de til oppover fjellsida – med feller under skiene. Av og til et drops. Liten titt på kartet, ikke så viktig egentlig, de stoler på oss. Jeg tenker at føret er krevende, skare og fokksnø er ikke helt enkelt når man skal kjøre ned. En, to, tre varder til.

Ingen vet hvor vi er, ingen vet hvor vi skal. Vi har ingen avtaler eller forpliktelser i dag heller. Det er bare oss fem og fjellet. 

Oppe på fjellet skøyter Ask avgårde foran oss andre. Senere, når jeg spør ham hvordan han fant veien til selve topp-punktet, skal han svare «æ bare gikk innom alle toppan!» med et smil om munnen. Liv kaster skiene og går det siste krevende stykket til fots, «æ leike mæ på steinan mamma». 

Vi drikker kakao og nyter utsikten på toppen. Vi ser steder vi har vært og steder vi skal. 

På vei ned igjen har vi hele Jotunheimen foran oss og sola midt i fjeset. Så – finner vi ei lang side med perfekt snø! Vi kjører i lang, lang rekke. Liv står i fryktløs hockey bak pappa, begge med store smil om munnen. Alle fryder seg, dette er barnlig lek og de voksne er med! Jeg tenker at bedre enn dette blir det ikke. Vi har vært på tur i seks timer, jeg er glad og imponert over barnas glede. Akkurat nå er det greit at lommeboka er tom. 

For meg er det dette denne ekspedisjonen handler om. Ute. Tid.

DalseterRuten
1516 moh
600 høydemeter
12 km t/r