Liv – den fremtidige biolog

in ,
På et halvt år har vi lært mye.
Vi har lært mye om blomster, lav, mose og litt om stein. 

Nå kan vi forskjellen på lav og mose: Lav er ikke en plante, det er en sopp som lever i symbiose med alger. Etter mange hundre år har denne soppen vokst og tatt form som for eksempel:

Mose er en plante. Derfor trenger den mere fuktighet en lav. Lav vokser gjerne oppå steiner i berg og slike plasser, mens mose helst lever livet i mellom eller under disse steinene.

Vi har og lært en del om blomster:

Definisjonen av et tre er at den har grener med bark på, det har dette lille treet, bladene ligner på små museører – derav navnet. De vokser tett sammen i likhet med Fjellsmellen, det er for å holde varmen.

Steiner har vi og lært om:

Mye av dette lærte vi på tur inn i en istunell ved Juvasshytta, der fikk vi se og høre om klima, planteliv, jakt og permafrost.

Hilsen Liv og Frøy.

Et halvt år – på ett minutt

in

Vi har vært i Skåbu i et halvt år, vi har hatt snø, regn, vind og masse sol. Før denne ekspedisjonen trodde vi at vinteren kom til å bli kald og lang, den varte i litt over fire måneder, den var kald og mørk, men alle er enige om at det var den fineste tiden. Sommeren kom og virket veldig kort. Plutselig hadde vi gått alle turene, opplevd alt, og vi skulle hjem igjen. I løpet av denne tiden har jeg tatt bilder nesten hver eneste onsdag, noen onsdager var det en meter med snø og andre dager var det varmt nok til å gå ut i shorts.

Hilsen Frøy.

Tiden er inne

in

Om én uke vender vi nesen hjemover. Det blir godt å komme hjem til det røde huset, venner og familie. Samtidig er det vemodig at ‹Ekspedisjon utetid› er over, – iallefall for denne gang.

Det er mer enn 200 dager siden vi kom til Skåbu. ‹Har det blitt slik dere tenkte?› – spør folk. Jeg vet ikke hva vi tenkte. Vi var jo forventningsfulle, men hver og én av oss hadde antagelig ulike forventninger. Det i seg selv kan jo være en utfordring – men det er lettere å gi rom for ulike forventninger når man har 200 dager til rådighet. Mange lurer også på hvordan det har vært å være sammen hele tiden – over så lang tid? En to-tre ukers ferie kan jo være utfordrende, hva med 7 måneder? Det har vært tett, men igjen – det er mye lettere å være tett på hverandre når man har god tid! Det er fint å kjenne på at vi trives godt sammen ennå. Tiden har gitt oss ro. Ro til lange frokoster, tøysete, viktige og interessante samtaler – og utrolig mye utetid.

Opplevelsene har stått i kø, i takt med årstidene. Vi har gått, stått, hoppet og falt på ski. Vi har syklet på vei og på sti, med og uten bagasje. Noen har klatret, noen har badet, noen har lest et umenneskelig antall bøker og vi har mestret nye ting sammen; Utesoving i minus 20 grader, telting på vinteren, lange skiturer med tung oppakning, toppturer med slalomski, matlaging på bål, primus og sjusteinsovn. Vi har sovet i lavvo, i igloo, under tarp og åpen himmel, i gapahuk, i telt, i fjellbuer og på betjente og ubetjente tursithytter… For å nevne noe.

Vi har lært mye underveis. Alt man gjør hver dag blir man flinkere til, – for eksempel å kle seg i minus 25 grader eller å pakke sekken sin selv. Barna viser fremdeles en inspirerende turglede, selv etter 75 mil hver på ski og mange topp-bestigninger. De har en imponerende kapasitet som er lett å overse for oss voksne. Hva er det som driver dem? Jeg tror det er følelsen av mestring, leken og de voksnes tilstedeværelse. Tur er fellesskap for dem. De leser dyrespor, observerer insekter og mose og deler kunnskapen med meg. De hjelper hverandre med kryssing av bekker og fordeling av arbeidsoppgaver – og de krangler så busta fyker som søsken flest. De har teltet alene oppe på fjellet, uten oss voksne, og kommet hjem med store smil om munnen og mestring i bagasjen. «Det er artig å få lese så lenge man vil». «Det artigste er å få det til». Liv henger med de store som best hun kan og kan, i en alder av seks år, skilte med Besseggen, Galdhøpiggen, en 2000-meter på ski og 8 gullmerker på én og samme sesong. «Liv, Liv lokomotiv».

Vi var spente på den lange, kalde vinteren. Men helt siden snøen gikk har vi vært enige om at vintertur med barn faktisk er helt topp! Det er lettere å transportere bagasje med pulk, man kan gå overalt og lavvo med ovn og høytlesing er kos. 

Hverdagen blir en overgang, men det er mye å glede seg til. Liv er skolestarter og vi har planlagt tur både til Snøhetta og Sylane den neste måneden. Vi har antagelig mange fine hverdagsturer foran oss også.

Tiden er ute. Nå er det mye som skal pakkes og flyttes hjem, – men en del av hjertet vårt legger vi for alltid igjen i Skåbu.

Hilsen Siri.

Værmåling

in

Vi har målt temperatur og snødybden utenfor stuevinduet om morran. Det har vært 17 dager med nedbør på ekspedisjonen. Februar er den måneden det har vært mest snø i gjennomsnitt det her halvåret, med 58 cm snø. 6. og 7. mars var de dagene med mest snø, med hele 72 cm med snø. Den 6. mai forsvant snøen helt, på en liten måned smeltet snøen fra 40 cm til 0 cm.

Kaldeste temperatur i loggen er -19°C, men vi har sett en gang før vi begynte med bloggen -27°C, som er like kaldt som det kan være i arktis. Noen dager i månedsskiftet mai-juni var det 15°C, noe som gjorde de dagene til de varmeste dagene på ekspedisjonen. Januar var det gjennomsnitt -9,4°C, så har det øket gradvis, og vært minusgrader helt ut april, og i juni har det vært gjennomsnitt 9,3°C.

Vi har 4 værtyper i loggen vår: sol – som det har vært mest av, sol bak sky, sky – som det har vært minst av – og nedbør. I januar har det vært 11 dager med sol, i februar var det 17 dager med sol, i mars var det 13 dager med sol, i april var det 14 dager med sol, i mai var det 14 dager med sol, og i juni var det 16 dager med sol. Hver dag har vi gitt 1, 2, 3 eller 4 poeng, 1 poeng for nedbør, 2 poeng for sky, 3 poeng for sol bak sky, og 4 poeng for sol, og så har vi regnet sammen alle tallene og fått resultater. Juni var den fineste måneden!

Juni har flest poeng - og dermed finest vær. I alle månedene har det i gjennomsnitt vært mellom sol (4 poeng) og sol bak sky (3 poeng) hver dag. Tabellen er korrigert for forskjellig antall dager i hver måned.

Det var været som var på ekspedisjonen vår.

Hilsen Ask.

Fire årstider på Besseggen …

“Har du sett den Gjendin-eggen noen gang? Den er halve milen lang. Hvass bortetter som en ljå. Utenfor bræer, skred og lider, rett nedover urder grå, kan en se til begge sider lukt i vannene, som blunder svarte, tunge, mer enn tretten hundre alen nedenunder. Langsmed eggen han og jeg skar oss gjennom vejret vej. Aldri red jeg slik en fole! Midt imod, der vi for fram, var det som det gnistred sole. Brune ørnerygge svam i det hvite svimle sluk midtveis mellom oss og vandene, - sakket akterut, som fnugg. Isflak brast og brøt mot strandene; men der var ei døn at høre, bare hvirvlens vætter sprang,som i dans; de sang, de svang seg i ring for syn og øre! ”
— Henrik Ibsen / «Peer Gynt»

Vi har tenkt å ri bortover den Gjendin-eggen ikke slik Peer Gynt red på en reinsbukk i Ibsens fortellinger men på egne ben. Vi startet utflukten sammen med mange av våre venner, ved utløpet av Gjende med bursdagsfeiring for Ask. På Gjendesheim blir vi tildelt sovesal for natta.

På turistforeningshytter må man tidlig opp for å rekke frokost kl. 7. I dag skal vi ta båten fra Gjendeosen så det er ekstra viktig. På båten får vi nærkontakt med det grønne vannet som dannes av fine brepartikler som vaskes ut i vannet og deretter reflekteres av dagslyset. Etter en halvtimes tid går vi i land på Memurubu hvor starten går oppover steintrappene sherpaene har bygd.

Men, selv på de fine trappene er ikke alltid første del av turen behagelig. For vår del ble det snø, regn og iskalde fingre. Etter mye regn måtte vi stoppe for å ta på oss det siste vi hadde av klær og spise litt. Turen etter lunsj gikk bedre. Da vi kom så langt som til Bjørnbøltjønne, var vi nesten like heldige som Jo Gjende var for over 200 år siden, når han endelig fikk skutt bjørnen han hadde fulgt helt fra Heidal. Vi skjøt ingen bjørn men fikk derimot nesten finvær. Etter enda ett par høydemeter og enda en liten time kom vi til Bandet, det er stykket som fører opp til selve Besseggen. 

Bandet er det som hindrer Bessvatnet og renne ut i Gjende. Bessvatnet er kåret til Norges klareste innsjø hvor du kan se bunnen selv der det er 30 meter dypt. Dette vannet er en stor kontrast til Gjende med sin sterke blåfarge.

«Gjendin-eggen» kan virke skummel med sine bratte stup på sidene, men om man holder seg innpå og ikke er for vågal, er det ikke farlig i det hele tatt. Vi klatret opp den bratte eggen helt greit, og ett lite stykke oppi der tar vi en pause med en bit sjokolade. Vi nøt utsikten når, ikke noen «brune ørnerygge», men en Learjet kom susende forbi i full fart noen meter lengre nede. 

Vi kommer oss over og ender på toppen av Veslefjell med den gigantiske varden som er ett fjell i seg selv. På vei ned igjen stikker regnværet såvidt en tur innom før det forsvinner igjen så vi kan komme tørre og fornøyde ned igjen.

Nede på hytta får vi typisk turistforenings mat; jordskokksupe, oksekjøtt og til dessert creme brulee. Vi får også høre at det å gå Besseggen i regn og uvær, gjør det bare mere spennende. Jeg for min del foretrekker finvær.

Hilsen Frøy.

De var en stor varde på topen. Vi jik me mange vener de var 16 til samen. De var og noen andre som jik der. De var noen som hade lagd steintraper mange steder. De var lit kalt når vi kom oq på egen Ble de lit bedre vær. jeg var veldi glad når vi hAde kome til den store varden. før vi kom til den måte vi klatre lit de var lit brat men de var alikavel arti jeg og mamma kom sist ned.

Hilsen Liv.

Første ordentlige tur alene!

Endelig er det sommerferie! Det er strålende sol og vi har blitt superflinke turgåere. Vi kan å sette opp telt selv, lage mat ute, pakke ned soveposen selv og bruke kart og kompass. Før i vinter gikk alle fem en tur igjennom Hestådalen, det syntes jeg var så fint at jeg bestemte meg for å ta med Selma på det samme.

På tirsdag kom Selma og Sven med togetfra Trondheim. Når vi kom tilbake fra Vinstra lekte vi med frisbee og så på rumpetrollene. Selma og Sven lærte seg også ett par triks på grønlands-dissa. Den første natta sov vi jentene i hengekøye, mens guttene sov i lavvo.

Neste dag måtte vi tidlig opp for å pakke ferdig sekker og spise frokost. Før vi kunne dra måtte vi øve mere på primus. Vi startet vår ekspedisjon på Ruten fjellstue som ligger vegg i vegg med Dalseter. Etter en liten stund kom vi opp på øvre Dalseter der møtte vi et tog av hester. Det var godt og varmt hele dagen så shorts og t-skjorte.

Turen startet inni skogen, der var det mye insekter. Når vi kom lengre opp på fjellet ble det mye bedre og vi kunne sette oss ned å spise lunsj. Da ble det også mye dårligere sti. Det endte med at vi rotet oss bort fra stien. Etter hvert fant vi en ny sti som vi bestemte oss for å følge. Den førte oss dessverre opp i feil skar. Vi følte stien videre ned i dalen der Frøy kjente seg igjen. Vi visste at vi var på rett spor igjen og gikk for å finne en teltplass. På vei dit smakte vi litt på en saltstein, den smakte veldig salt.

Tilslutt fant vi en super teltplass rett attmed elva. Vi tok en titt på klokka og fant ut at vi hadde minst 6 timer til å gjøre ingenting. Når vi var ferdige med å sette opp teltet, gikk vi opp på en liten fjelltopp like i nærheten. Der fant vi noen fine fjellvegger å klatre i. Nede ved teltet igjen fant vi ut at vi hadde naboer, nemlig en stor flokk med sauer. Vi pyntet vi opp med ett par inkuhitier og en stor varde. Til middag kokte vi opp vann fra bekken som vi brukte i real turmaten vi hadde med. Når kvelden kom øvde vi litt på flikk flakk, Selma klarte det! Etter mye skravling i teltet sovnet vi.

Neste morgen spiste vi «Børge spesial» til frokost, før vi pakket sammen teltet og dro. Vi gikk opp gjennom skaret som vi kom ned i går. Så fulgte vi en sti opp til venstre som førte til toppen av Ruten. Der var det litt vind men vi fant en fin og lun fjellhylle der vi spiste litt Oreokjeks. Det var tungt å gå i nedoverbakke med så tung sekk på ryggen. Ved en liten haug spiste vi lunsjen vår. Til dessert spiste vi Oreokjeks med Nugatti på det var supergodt. Etter hvert kom vi syngende ned i skogen. På Dalseter lekte vi litt med geitene før vi ble hentet av de andre.

Vi kjørte til Espedalsvatnet der vi badet. Det var litt kaldt, men det var superdeilig. Når vi kom hjem lekte vi i froskedammen og på grønnlands-dissa. Til middag grillet vi sommerkoteletter. Til dessert spiste vi is. På ekspedisjon sover man ikke mye inne så i natt sov alle barna ute i lavvo, unntatt Liv som hadde klart å rulle seg under teltduken og ut i regnværet i løpet av natta. I dag var det fortsatt regn så langtur skulle det ikke bli. Vi dro til Helvete for å se på jettegrytene.

Da var første ordentlige tur alene gjennomført, og det blir sikkert flere.

Hilsen Frøy og Selma.

Hesteslipp i Sikkilsdalen

Nå har sommeren også vist seg i Skåbu. Lam og sauer går i fjellet, trærne har fått blader, gresset og blomstene får ikke lenger veikanten til å se så trist ut men fargerik. Dyra her er også glade for at sommeren er kommet: sauene trenger ikke lengre å gå rundt å bære på 2-3 lam, hestene har også fått nye ting å tenke på med føll som ikke går lengre en halvannen meter fra «Merra». Og mens dyra går rundt og beiter gjør hele bygda seg klare for hesteslipp.

Lørdag morgen er det full fest i Sikkilsdalen, ryttere, heste-elskere, turister og nesten alle innenfor Oppland fylke samlet for å oppleve ett av sommerens høydepunkter. Ca 50 hopper skal slippes opp i fjellet sammen med 3 unge hingster.

Hoppene blir delt inn i tre ulike grupper: travhester inne på Bristol, Dølahester på Prinsehamna og flere Dølahester på selve setra. Det er bønder med hopper som kommer hit hver sommer for at hestene deres skal bli drektige og få en fin sommer oppe i fjellet. Dette har vært tradisjon siden svensken Johan Lindeqvist oppdaget Sikkilsdalen, som var så frodig med en oppsiktsvekkende høy temperatur, nemlig så høy som 11,6 grader i juni. Han ville starte avlssenter for hest her. I 1868 sikret Lindeqvist seg Sikkilsdalen, han startet avlssenter og med både gode somre hvor hestene trivdes og fikk nye føll, men også dårlige somre hvor alle føllene døde. Nå i 2016 er hesteslippet fremdeles populært, mange kommer som turister for å se denne begivenheten. 

Etter en liten stund med venting har alle hoppene kommet og hingsten tar seg en tur rundt for å betrakte sine kvinner. Alle eierne slipper merrene samtidig og jakten er i gang. Denne hingsten var bare tre år så han var veldig ivrig. Alle merrene sprang rundt for ikke å bli fanget av den store hingsten. Etter en stund fikk han tak i en av de. Slik skulle sommeren være for hestene, gå rundt her oppe, kose seg og antageligvis også bli drektige.

Vi fikk se to slike forestillinger, vi spiste is og klappet kaniner så etter en hel dag blant hester dro vi hjem igjen hvor det var flere hester og føll på nabogården. Sånn er det her i bygda, mange bor på gård og har en eller annen form for husdyr. Du vet aldri når veien er sperret av sauer på vei opp i skauen eller om du i dag treffer på ei ku på stien.

se så søøøte!!!

Hilsen Frøy.

Sykkeltur på Ringebufjellet

Saubua ligger på Ringebufjellet, det er en koselig, liten steinhytte som ligger 1014 moh. Det er en gammel gjeterbu som står åpen året rundt. Men det er ganske mørkt der, så man burde ha med seg en hodelykt, eller tenne opp i vedovnen og tenne på vokslysene som er der. Det var ganske kaldt inne i hytta når vi kom dit selv om det er sommer. Jeg tror det heter Saubua fordi de kanskje hadde sauene sine der i gamle dager. Det var masse sau der nå iallefall. 

Det er veldig fint å sykle i fjellet, spesielt der det er store steiner man kan hoppe på. Men det er ikke alle steder det er lov å sykle, for eksempel i nasjonalparker. Men nasjonalparker og naturvernområder kan ha sine egne regler. 

Vi dro ut på en sykkeltur til et flyvrak. Flyet styrtet i 1942. Flyet var tysk og styrtet på grunn av is på vingene. Det skulle til Banak via Værnes. Det var fem stykker ombord, en pilot som døde i kræsjet, og fire passasjerer, en passasjer omkom av skadene han pådro seg under kræsjet, men de tre andre passasjerene overlevde.

Det var fortellingen om turen til Saubua. Håper dere likte den.

Hilsen Ask.

Devar en hal mil og sykle eter de var jeg veldig sliten. Vi sat oss ned og spiste ve et vann som heter gluptjøna. Der klatret vi mase. Der så vi mase sauer og saltsteiner. Vi mote over noen bekker. De var noen store steiner jeg mote trile over fordi jeg synes det var lit vanskeli.

Hilsen Liv.

Tur til Sikkilsdalsseter

Vi har vært så heldige å få låne en hytte inne i Sikkilsdalen, så vi gjorde oss klare for vårskitur. Vi pakket sekker, pulk og store matpakker.

Litt vel mye vår fant vi ut etter 3 km og lunsj. Da hadde vi gått over mange barflekker og flere skulle det bli. Reinsdyra likte seg tydeligvis også  lenger nede en oppe på de høyeste viddene. Da vi hadde gått forbi parkeringa, Vannet, bommen, Jordet, Tre små hauger og endelig kommet frem til den store klatre-steinen, kunne vi se hytta. Den siste delen av turen ble ekstra tung i varmen, snøen hadde også begynt å smelte. Så føre ble absolutt ikke bedre.

Fremme var alle man utslitte så det virket veldig fristende å vasse i bekken rett utenfor, vannet var mye kaldere en vi trodde men deilig var det for det. Vi spiste pasta og kjøttsaus inne på hytta da det begynte og mørkne. Alle sov godt etter 12 km på ski i stekende sol og gjennomslagsføre.

Neste dag var planen å gå opp på Sikkilsdalshornet, det virket umulig etter gårsdagen. Så vi gikk isteden opp mot ei lita bu, før vi kom helt opp dit hadde vi skibytte, godteri og tissepause. Vi stoppet også opp ett par ganger for å lete etter reinsdyrgevir, Ask fant et stort og et lite. Oppe ved bua var det varmt og godt i solveggen, perfekt lunsjplass. Der tok pappa seg en ekstra tur opp på en liten haug lengre borte. Nedkjøringen var ikke like fin som vi trodde, snøen var bare sørpe så vi ble sittende fast opptil flere ganger. Når vi kom ned igjen vasset vi i bekken og spiste middag på en terasse utenfor.

Neste morgen fikk vi besøk av en reinsflokk ute på tunet. Vi startet hjemmturen tidligere i dag for å slippe sørpa. En tur til Sikkilsdalen er absolutt å anbefale!

Hilsen Frøy.

Sesongens siste skitur

Pappa og jeg er alene hjemme, da må vi ut på skikkelig tur. Vi brukte hele søndagen på lekser, pakking, planlegging og matlaging. Det tar lang tid når man må ha middag til fire dager, frokostblanding, brød, pålegg og sjokoladekake. For og få til mat på tur må vi ha med primus, stormkjøkken, gass, bensin, gryte, stekepanne, sleiv, fat, bestikk, kniv, lighter, smør, krydder og ingredienser. Vi bestemmer oss for og ha lavvo med ovn og ved. Vi pakker to sekker hver, en stor med sovepose, liggeunderlag, bok, tannbørste og ekstra klær. I den lille har vi ting til topptur.

Den første dagen går turen fra Maurvangen og opp på Sikkilsdalshøa. Der er det veldig bratt å vått så vi bestemmer oss for å snu etter ett godt stykke mye av dette også i snø. Nede på campingplassen setter vi opp telt men uten ovn og innertelt, dette på grunn av varmen. Til middag spiser vi laks og wok. Etter dagens dessert (Sigrid Henjums Svalbardkake) vasser vi i elva.

Neste dag går vi over Knutshøe, denne turen er vanlig å gå over, og tilbake igjen nede på bakken, vi går over begge veier på grunn av all smeltingen. Nede igjen etter en veeeldig lang tur spiser vi minestronesuppe ved Gjendesheim. Etter middag kjørte vi til Lom og Leirdalen hvor vi setter opp teltet. Nå skal vi på ski!

Dagen etter kjørte vi videre inn til Krossbu hvor vi har tenkt å gå en travers over tre topper. Dette går dessverre ikke på grunn av en tung tur dagen før. Men vi fikk ihvertfall super nedkjøring fra Veslbreatinden. Nede ved Krossbu kjøpte vi brus som vi tok med oss opp til Fantesteinen ved Sognefjell. Så etter en sightseeing til Turtagrø dro vi hjem til lavvoen hvor vi lå å leste i sola. Til middag spiste vi kyllinggryte med pitabrød.

På torsdag tok vi turen opp på Loftet, der var det veldig bratt enkelte steder men en super tur med perfekt nedkjøring. Vi testet ut Børge Ouslands såkalte traktor-feller. Dagens middag var chorizo og masalanøtter. Siste dagen tok vi oss en tur innom bakeriet i Lom før vi kjørte til Vinstra for og hente de andre.

Hilsen Frøy.

Oslotur

Onsdag 11. mai, skulle vi reise til Oslo. På veien skulle vi besøke noen venner av mamma. Det var veldig artig og leke med dem. Etter middag, skulle vi til et hotell og hente en nøkkel til en leilighet. Når vi kom til leiligheten, stelte vi oss bare til kvelds og la oss.

Torsdag

På torsdag tok vi Bygdøy-båten ut til Bygdøy-museet, der besøkte vi Fram-museet og Kon-Tiki-museet. Etter museene spiste vi soft-is.

Fridtjof Nansen mente at det gikk havstrømmer over Nordpolen. For å bevise at det gikk an å fryse båten sin inn i skruisen, og drive med isen over Nordpolen, trengte han en spesiell båt som tålte det. Han fikk bygget en båt som hadde helt rundt skrog, og tre lag med tre og en blanding av sagflis og tjære mellom trelagene.

På Kon-Tiki-museet var det en diger hvalhai, et par brunhaier og noen flere fisker som jeg ikke vet hva heter, der var det også en fortelling om Tigris, og Ra var faktisk også der! Kon-Tiki er en balsaflåte som Thor Heyerdal brukte da han seilte fra Peru til Polynesia over 8000 km i Stillehavet, og Ra tror jeg han brukte til å krysse Atlanterhavet.

Fredag

På fredag var vi på teknisk museum, der var det superartig! Spesielt den avdelingen med gamle biler, fly og helikoptre. Etterpå dro vi på besøk til Marte og Rohan og lekte. Etter hvert så spiste vi middag. Etterpå lekte vi enda mere på trampolinen og i sirkusringene. Når det ble kveld dro vi hjem til leiligheten og la oss.

Lørdag

På lørdagen skulle vi bare reise hjem til Skåbu. Men vi skulle også innom Lillehammer og spise en is.

Hilsen Ask

 

Tur til Oskampen

Tirsdag Vi pakket sekk og pulk, og gikk til Falkefangerhøgda. Det var overskyet og det snødde. På Falkefangerhøgda er det en liten hytte, vi prøvde å få opp døra, men det gikk ikke. Den hytta ble sist brukt på 1600-tallet til å fange falk. De brukte en falsk due som hang i et halv meter langt tau som hang fra en høy stang. Når falken kom heiste de dua ned, så stod de klar med et nett som de kastet over falken. Falken skulle de temme, så de kunne jakte for kongen. 

Vi fant en plass vi satte opp lavvoen og leste seks kapittel i Harry Poteter :-) og Ildbegeret.

Onsdag Vi var på topptur på den 1513 meter over havet høye Oskampen. På veien skremte vi opp masse rype og så masse reinsdyr. Vi fant ut at reinen må ha løpt veldig mye mens vi var på toppen fordi det var veldig mye mere spor når vi kom ned enn da vi gikk opp. Når vi kom tilbake til lavvoen, leste vi mer i Harry Poteter og stekte pannekaker. 

Nå har jeg gått 613,1 km på ski i vinter. Det er mer enn seks gullmerker.

Hilsen Ask.

Toppturhelg på Valdresflya

Det har i vinter blitt mange turer i nærområdet, i og utenfor løypenettet i Skåbu. I godvær, snøvær medvind og motvind. Vi har frosset på tærne, og vi har kost oss ved bål. Vi har gått korte ettermiddagsturer og tredagers med telt og pulk. Men nå er vi klare for nye ting. Iallefall papsen.

Vi har ventet en stund og gledet oss til veien over Valdresflya skulle åpne. Der er det virkelig høyfjell som er tilgjengelige, og vi er i hjertet av Jotunheimen. Jeg har brukt noe timer med Gjende-kartet de siste ukene for å finne godbitene. Hva kan vi få til på en dagstur med hele gjengen? Hvilke topper er tilgjengelige, og artige for alle? Med kort anmarsj, ikke for bratt eller smalt, greit med snø, helst ikke fortopper så man må opp og ned for mye. Ikke for mye verken kilometer eller høydemeter. Men gjerne en 2000-meter?

Vi har vært på noen toppturer før med alle; Ruten og Heimdalshø. Frøy og Ask har vært på Saukampen flere ganger. Solide turer for ungene alle sammen med mange hundre høydemeter hver. Slalåmski ned igjen, det er halve moroa. Og ja - hvorfor skal vi gå på alle toppene? Slite i flere timer oppover, komme opp på en kald topp hvor det sannsynligvis blåser en del. Kjøre ned igjen på  slalåmskiene vi bar opp, ofte på hard snø eller iallefall langt fra preparert skibakkestandard. For min egen del er det mange god grunner. Mest av alt for å komme opp. Greie det, se utsikten, oppleve det å stå der på toppen. Selv om det bare er noen få minutter. Og skikjøringen ned selvsagt. Med toppturski som er gode å gå opp med, og som alpinutstyr ned. Hvis man er heldig, svinger i puddersnø. Noen skavler her og noen steiner der. Snirkle seg ned der det er finest, eller bare cruise ned en bred bakke og kjenne at farten øker. Men det viktigste er hele opplevelsen.

Så skal man lokke med seg de minste da. Hvor mye og langt er realistisk? Liv greide seg bra på Heimdalshø. Og husk at returen er bare moro, ikke som på sommertur hvor man må traske ned igjen. Rasletind er beskrevet som en familievennlig tur på ut.no. Usikker på om de tenkte på seksåringer. Den er iallefall tilgjengelig, og det er ikke for bratt og smalt. Men det er ganske mye opp og frem. I tillegg har jeg en annen tur i bakhånd, mer om den senere.

Det er et stykke å kjøre, så vi legger opp til en liten ekspedisjon, med lavvo og to overnattinger. Tre dager på tur; vedovn og god mat i teltet. Leir omtrent rett ved parkeringsplassen, så vi kan bruke tiden på tur. Værvinduet vi behøver åpner seg andre helga i april, tilfeldigvis når vi får gjester som er nysgjerrige på toppturer med barn. De er sportye og blir med, og vi kjører fra hytta tidlig fredag morgen. Vi parkerer ved Valdresflya vandrehjem, og går derfra. Tåkete i starten, men værmeldingen lover blå himmel og vindstille utover dagen.

Så går det oppover da. Først litt slakt, så brattere, så slakt. Så faktisk litt ned før det går bratt opp til lunsj. Med noen kjeks og karameller underveis. Fordeling av bagasje, litt tautrekking av Liv for å bryte opp et stykke. Det går stort sett veldig greit, og ungene synes det er fint å være på tur. Selv om det er bratt, og selv om de bærer litt på ryggen. Frøy bærer egne slalåmsko og eget utstyr, unntatt slalåmski. Ask har også sekk, men litt lettere enn Frøys. Så lenge de synes det er fint å gå er ikke fysikken noen begrensning. Men når hodet sier stopp hører kroppen etter. Sånn er det nok for de fleste av oss. Og selv om det er monotont med lange oppoverbakker holder de ut. Snøen blir finere jo høyere opp vi kommer. Stadig mer pudder over et hardt skarelag. Og det er masse læring i snø og vær. «Her har det blåst derfra!» sier Ask. Skavlene peker tydelig motsatt vei. «Der har ei rype fløyet avgårde - se sporene etter vingeslagene!»

Til slutt kommer vi til toppen, Frøy tar en salto ned fra varden, Liv får på dunisen. Barna bytter sko og vi tar av fellene. Hjelmer på, toppbilde, så - nedover! Dette blir vinterens fineste skikjøring så langt. 10-15 cm pudder, lett som dun. Blå himmel og vindstille, som lovet. For de fleste er nok dette desserten. For meg også, selv om det er helheten som er den store opplevelsen. Av å få det til, at vi har det bra sammen ute, å komme opp.

Nede på flata må vi traske litt tilbake til parkeringen, før vi kjører litt ned mot Gjendesheim og lager oss leirplass ved Heimdalsmunnen. Liv er helt utslått, med god grunn. 700 høydemeter og 6 timer på tur gjør inntrykk… Etter middag blir det et kapittel om Harry Potter før vi tar kvelden.

Lørdagen tar Frøy og jeg en tur for oss selv til Høgdebråtet. Den ser ut som en fantastisk skitopp, med muligheter for variasjoner. Frøy er blitt veldig sprek, og går lett og fort. Med bare ett par ekstra ski å dra på går det greit unna opp bakkene, og vi siger forbi gruppe etter gruppe på vei oppover. Hun er også helt naturlig motivert - ikke noe behov for lokking for å få henne med seg! Været er enda bedre i dag enn fredagen, helt stille og helt blå himmel. Også her er snøen bedre jo høyere opp vi kommer. Før vi gikk fra teltet luftet jeg for henne at vi kan ta en ekstrasving om Steinflytinden. Det ser mulig ut, selv om det er bratt og smalt. Hun gliser og lover å ikke si noe til mamma før vi er tilbake.

Høgdebråtet er en fantastisk skitopp! Jevn stigning hele veien, brede bakker og oversiktlig. På selve toppen er det flatt, med utsikt mot Hurrungane, Glittertind og Galdhøpiggen. Og ryggen over til Steinflytinden. Etter litt frem og tilbake sier Frøy at hun vil gå utover og se. Det ser både langt og bratt ut, men vi kan snu underveis. Like før vi har planlagt å snu, kommer en person og setter de første nedoversporene i puddersnøen. Og begge blir fristet til å fortsette. Han forteller om fine forhold til toppen, så vi sikksakker oss oppover. Opp på toppryggen og videre helt til topps. Rett over 2300 moh på ski! Ned igjen er det flere muligheter. Korteste variant er ned Steinflybreen, men det blir mest kjedelig skikjøring. Vi velger å gå tilbake til Høgdebråtet, og får med oss fantastisk pudderkjøring ned fra ryggen. Etter oss har det kommet en god del flere samme vei, og på Høgdebråtet har det nok vært over 150 personer denne dagen. Turen ned mot teltleiren går raskt og uten uhell, og pudderlaget blir gradvis tynnere jo lengre ned vi kommer.

Vel nede er begge mettet etter to lange dager i sola og mange knebøy. Vi kniser og peker mot de to toppene vi fikk med oss og mamma bemerker at man skal melde fra hvor man går. Men når hun, som har vært på Fisktjernnuten med Ask og Liv, foreslår en litt kort tur for alle søndag kan vi godt være enige. 

Søndagsturen til Søre Bruskardknappen blir akkurat passe lang. Etter en sen frokost luffer vi oppover, med samme bagasje som til Rasletind. Lunsj i sola, vi skremmer opp en vinterhvit hare, tråkler oss mot toppen og tar et «Kor ha vi reist hæn»-bilde før vi vender snutene nedover. Alle på rekke, den bak har ansvaret for ikke å kjøre i de foran. Hold god avstand, se fremover! De synes at dette er veldig artig. Bare det ikke blir for langt, og vi husker å ta med litt snop.

Trenger man mye utstyr til dette da? Vel, ungene går opp på langrennski og kjører ned på slalåmski. Frøy og Ask bærer 1-2 sko hver, og vi voksne tar de ekstra skiene. De har hjelmer, boblejakker til toppen og tursekk til egne ting. Og så har de feller til langrennskiene, som eliminerer bakglatte ski. Den er viktig. Ellers vanlige klær til utebruk, ikke noe spesielt fancy. På ett tidspunkt vil kanskje toppturski komme på ønskelista. Men foreløpig er det langt lettere for dem å gå opp på langrennski.

Hilsen Håvard.

Ruten rundt

Nå må vi ut på langtur igjen, før all snøen forsvinner. Finn frem kartet! DNT tur, nei – telt! Ruten rundt blir det. Pakk sekkene i en fei, inn i bilen, kjør til Dalseter, pakk pulkene og gåååå!

Da var vi igang oppover lia forbi ‹Storsteinen› Vi har enda ikke møtt motgang. Vi kjører på, varmt i dette været, kom igjen! Oi, der borte,– ikke noe snø! Oops. Ja, da må vi vel bære da. He he, litt ivrige kanskje men, ut på tur stort sett aldri sur.

Når vi kom over til snøen igjen begynte de virkelig tunge oppoverbakkene. De var uendelige lange og veldig bratte. Men med kjeks og vårt fantastiske bjørnebrød kommer vi til toppen av skaret (ca. 1400 moh). 

Der får vi ihvertfall fine nedoverbakker for alt slitet. «Ohhh, dette er fantastisk» – pappa. Etter mange fine nedoverbakker og en liten pulk-krise, hvor pappa klarte å kjøre over Liv med pulken, kom vi dessverre ned på flata igjen. Da hadde vi gått 8 km så da kunne vi telte.

Ask og jeg har ansvar for eget telt så når vi har klart å plassere alle pluggene kan vi flytte inn i vår lille bolig. Men før vi skal sove må vi spise lørdagstaco og snop. Turtaco funker fint det, spesielt når du har gått langt og kan sitte og se på solnedgangen. Etter taco’n blir det Harry Potter i teltet. Vi spiser litt for mye sjokolade og ligger for å lese kanskje litt lengre enn planlagt, men sånn er det på tur, man skal kose seg!

Dagen etter spiser vi frokost og leser enda mere, men det er ikke noe stress. Vi har omtrent bare nedover igjen.

Så etter mange fine bakker og strålende sol kommer vi til Bingsbu. Da måtte vi bare spise ute i den stekende sola. Så barbente og uten jakke kunne vi sitte i sola og spise matpakke. Herfra var det absolutt bare nedover så det blir lett-gåtte 5 km ned til bilen igjen. Vel fremme på parkeringa kan alle fortelle om en super tur og si at de har vært på flerdagers med telt!

 

Hilsen Frøy.

Topptur mot Høgdebråtet med pappa

vi kjørte til valdesflya vandrehjem og så litt tilbake. så tok vi på ski og stavver og sekk,  og gikk over sleta.

Vi så to steiner, og så satte vi oss der og tok et bjørnebrød og litt drikke. Så tok vi på fellene fordi det begynte å gå slakt oppover. Så begynte vi å gå oppover i sikksakk fordi det var tungt å gå rett opp. jeg hadde på vindjakke, lue og votter. det ble så varmt at vi tok av jakken. det var fint å gå, men bratt og tungt.

vi så 3 steiner langt opi bakken, og vi hadde 3 karameller. Vi bestemte oss for å gå til stein nummer 2, og jeg fikk 2 karameller. Der spiste vi bjørnebrød. Jeg tok på slalåmsko og pappa tok av fellene. Fra toppen så vi Heimdalshø, der vi har vært før. Vi så også Rasletind der vi har vært etterpå. Vi så også mange andre fjell.

det var fint å kjøre ned, og det gikk veldig fort. vi kjørte svinger for å ikke dette.  jeg datt av og til, men det gik fint. vi kjørte ned til ei grop, og så måte vi byte tilbake til langrennski. så fikk jeg di 2 karamellene og vi gikktil bilen.

Hilsen Liv.

#mamma_kan_også

in

Vi har sovet mye ute i år. De ivrigste blant oss er oppe i noen-og-tyve utenetter nå. Vi har sovet i lavvo, i igloo, i telt og under tarp. Barna har sovet i egenbygd gapahuk utenfor hytta og alle har sovet under åpen himmel.

Men, – jeg har aldri vinterteltet på tur i fjellet uten følge av andre voksne. Snøsmeltingen setter fart i planene og jeg driller teltoppsett i stua og prøvekjører primus utenfor boden. Drill: check! Jeg inviterer Frøy på tur og Ask roper ivrig «æ bli med!». Turfølge: check! 

Vi skal gå fra Maurvangen, gjennom Sikkilsdalen og ned mot Skåbu.

Det blir en lang første dag, med gjennomslagsføre og slepphendt navigering. Nedkjøringen til Bristol blir slettes ikke den moroa vi hadde sett for oss. Motet, og humøret, svikter etter tur. Men, vel nede på Øvre Sikkilsdalsvatnet, er det barna som bestemmer at vi skal gå i én time til før vi finner teltplass. Det blir sent. Klokka er nesten 21 før vi slår leir ved siden av noe vi tror må være Kongens naust. Hvem andre i Sikkilsdalen har kobberbeslag under vinduene? 

Midt i uka, midt i noe av Norges fineste fjellheim, våkner vi neste dag til sol og lyd av rypestegg utenfor teltet. Da glemmer vi fort råtten snø og sure miner fra dagen før. Vi spiser havregrøt i soveposene og gleder oss til å skryte til pappa over at vi bare bruker én time på å pakke sammen campen!

På vei ut av dalen snur vi oss og skuler opp på Sikkilsdalshøa og er enige om at dit skal vi til sommeren. Det er mye å glede seg til – også etter at snøen blir borte.